Skrevet av Härkila-profil Stina Didriksen, @skadi_outdoors, fra Norge.

Høsten har for lengst tatt lyngens klare, lilla blomster og forvandlet dem til bleke, beige toner. Heiene er dekket av lyngen, kratt og myrgress. Spredt rundt om står eviggrønne sitkagran-skoger og gulnende lerketrær. Granskogene er høye, tette og mørke. Likevel er bakken, og noe av stammen på trærne, fortsatt grønne, dekket av et nesten irrgrønt moseteppe. Det er vakkert, som tatt rett ut av et eventyr eller gammel folketro.

Mellom disse høye, eldre skogene ligger hogstflater, med åpne myrer hvor myrgresset står så høyt at det kan skjule til og med en liten hjort. Noen steder har mindre, nyplantede skogområder begynt å ta form. Det er et vakkert land – et av de vakreste stedene jeg noen gang har jaktet.

Wicklow i Irland er berømt for sine flotte sikahjorter. De trives i dette landskapet, noe som er tydelig både på antallet og kvaliteten på dyrene. Noen av de største hjortene finnes her. Åtte tagger er vanlig gevirstørrelse på en god hjort, ti tagger forekommer også, og medaljegevirer er slett ikke uvanlig.

Sikahjortene står sjelden mye mer enn en meter i mankehøyde. Til tross for det er de svært robuste, og kjent for å være utrolig smarte og en utfordring for enhver jeger som prøver å smyge seg innpå dem. De er alltid på vakt, og med sin formidable hørsel og luktesans trenger man både en god plan og litt flaks for å komme nær nok til en skuddsjanse. Med disse egenskapene, kombinert med de mystiske skogene de holder til, er det ikke rart at de har fått kallenavnet «theblackghost». I mange år har jeg lengtet etter å oppleve smygjakt på disse, skogens skygger.

Kvelden er fortsatt ung når vi legger ut på en kort smygjakt til fots. Vi følger en sti omgitt av granskog i varierende høyde og små åpne områder. Etter bare fem minutter får vi øye på det første dyret. En kolle. Hun er ikke lovlig før neste dag, men sammen med henne går en ung bukk. Hun har allerede oppdaget oss, og idet hun plystrer sitt varselsignal, er de borte.

Vi går ned til jakttårnet. Det står i kanten av en høy granskog. Granskogen gjerder inn området, som en mørk vegg skjuler den alt som måtte vandre imellom stammene sine. Området rundt ble hogd for noen år siden, og nye trær er i ferd med å vokse opp på den åpne flaten. Et perfekt sted for hjort å føle seg trygg når den beiter, og krysser området.

Det tar ikke lang tid før ei kolle kommer ut. Hun begynner å beite rett bak tårnet. Inne i de mørke skyggene fra sitkaskogen er det noe annet som rører på seg. Vi hører lyder – som kan minne om gevir mot trestammer eller skraping i bakken – men skogen demper lyden så det er vanskelig å vite helt sikkert hva det er. Det fortsetter lenge, bryter stillheten i kvelden, og holder oss på vakt mens vi venter.

Dagen er snart på hell, og vi har ikke lenge igjen med skytelys. Det har vært uhyggelig stille da en bevegelse oppe i kanten av hogstflaten fanger oppmerksomheten til guiden min. Jeg ser i motsatt retning da jeg plutselig hører ham hviske:

«Stor sikahjort..!»

Han har allerede løftet rifla lydløst og gir den til meg mens han peker ut hvor han så dyret.

Og det er ingen tvil.

Hjorten har kommet ut fra skogkanten og er allerede halvveis mot oss. Han går rett mot tårnet – målrettet. De få unge trærne gir ham dekning, og han velger ruten sin klokt, holder seg i skjul.

Men nå er han nær. Han stopper på 35 meter. Mellom greinene kan vi se en høy, kullsvart skikkelse som stirrer rett mot oss. Halsen er tykk, og fargene i ansiktet får ham til å se sint ut – som om han utfordrer deg.

«Kan du ta skuddet?» hvisker guiden.

Det er tydelig at vi neppe får en bedre sjanse. Nå eller aldri.

Rifla ligger stødig. Jeg lar skuddet gå idet trådkorset er nederst på den brede halsen. I smellet ser vi geviret hans falle rett ned – og så blir det stille.

Vi følger med i kikkerten etter bevegelse. Hunden hans venter under tårnet, en erfaren ettersøkshund. Spenningen gjør at minuttene føles som en evighet før vi endelig går ned for å se.

Hunden er ivrig. Hun har allerede fått vitring av hjorten og kobler skuddet med felt vilt. Hun leder oss mot der hjorten falt. Vegetasjonen er ganske høy, men to lyse gevirspisser bryter igjennom den og gir han til kjenne. Der ligger han.

Vi går bort til hjorten som ligger der urørlig. Jeg lar endelig spenningen slippe taket og kjenner gleden over min første sikahjort. Tiden står stille mens jeg beundrer dyret. Åtte tagger, arr på ørene – han har vært i noen kamper og sett noen år. Et fantastisk dyr.

For en start på turen! Første dag og en åttetagger – det må man kunne kalle jakthell. Men også resultatet av godt viltstell. Området forvaltes nøye. De kjenner de store hjortene i terrenget, hvor de holder til og hvilke skoger de bruker.Guiden sier denne hjorten var gammel, trolig på retur dette året.

Resten av turen kan nesten bare bli en bonus. Uansett hva dagene bringer, er dette allerede en stor suksess for meg. Om vi ikke ser så mye som et hårstrå av en ny hjort, er jeg mer enn fornøyd. Dette var langt mer enn jeg turte å håpe på. Min takknemlighet går til skogen og til guiden for denne fantastiske opplevelsen.

Neste dag starter tidlig. Det første morgenlyset er så vidt på vei idet vi parkerer bilen og legger ut opp en sti mellom høye sitkagraner. Skyggene under trærne er lange og mørke. Idet vi tar de første skrittene, hører vi ei kolle som holder til her plystre idet hun setter av gårde. Skogen er nesten uhyggelig stille, og det mørkegrønne får de vridde, mosekledde greinene til å se nesten utenomjordiske ut.

Hunden følger oss lydløst, og vi går jevnt og langsomt, nøye med å ikke lage lyd. Ikke knekk en kvist.

Oppe ved enden av stien stopper guiden brått. Idet han hvisker «hjort..!» har han allerede fått fram skytestokken og rifla ligger klar.«98 meter.»I kanten av en lysning står bukken. Han har stoppet og ser i vår retning. Vinden er i vår favør, og vi står helt stille. Han er ikke urolig, og idet han begynner å gå rolig igjen følger jeg ham med trådkorset.

Midt ute på lysningen plystrer guiden. Hjorten stopper i steget.Jeg klemmer sakte av avtrekket. Idet vi hører smellet slå inn, snur hjorten 180 grader og setter i full fart ned den bratte lia før han forsvinner inn i mørket i skogen.«Bra skudd!»«Lunger», svarer jeg.«Ja, jeg så utgangen. Han faller.»

Vi gir hjorten litt tid, og hunden er klar til ettersøk i bånd. Vi går fremover, og når vi kommer til stedet der hjorten sto, markerer hunden og dreier 90 grader rett inn på sporet. Hun jobber med nesen i bakken og trekker ivrig ned den bratte skoglia. 

Vi er nå rundt femti meter fra stedet der han ble skutt.Plutselig løfter hunden hodet, og halen begynner å gå.Imellom skyggene til de høye grantrærne ligger han, sort og urørlig, omkranset av den grønne mosen og skogens dempede stillhet.

Han er en fin sekstagger. En yngre hjort enn den gamle vi felte dagen før. Et utrolig vakkert dyr. Der han ligger på den grønne, mosekledde skogbunnen, med de store granene ruvende over seg som om de holder rundt ham, er det ikke vanskelig å forstå hvordan han har fått sitt kallenavn. Man kan ikke annet enn å få utrolig respekt for dette fantastiske dyret.

Veien ut er bratt. Vi skjærer ned gjennom skogen. Mellom de høye, mosekledde trærne bryter små bekker i torvmyra stillheten. Innimellom maler en gul lerk skogbunnen gyllen med nålene som faller. Trærne har mistet det meste av løvet, og det som er igjen er gult og oransje. Denne opplevelsen brenner seg inn i minnet mitt.

Dagen er fortsatt ung, og vi legger hjorten igjen nær hentepunktet. Regnet begynner å falle idet vi følger skogsveien videre til et nytt område.

Vi passerer en enorm brunstplass. Den må være mange år gammel. Her møter vi på enda en hjort, en spissbukk. Ikke langt foran oss, men godt skjult i dekning. Jeg er allerede på skytestokken og håper på en sjanse, men han er heldig. Granbaret skjuler ham, og han forsvinner.

Idet han går, reiser en kolle seg fra dekning. Også hun står mellom grenene. Jeg håper hun skal ta et skritt frem, men i stedet legger hun seg ned igjen. Hun aner ikke at vi er der.Vi beveger oss så stille som vi kan. Den våte bakken gjør det enda vanskeligere å unngå lyd. Vi følger kanten av lysningen der vi så henne. Stille. Langsomt. Jeg følger til og med med på pusten min. Stillheten virker som et vakum, og den eneste lyden jeg hører er mine egne hjerteslag.

Kolla ligger der fortsatt. Mellom ujevnt terreng og høyt gress kan vi knapt se henne. Vi er nesten oppe på toppen da hun plutselig reiser seg.Vi kaster oss raskt ned og tar dekning bak gresstuer og trær.Hun er bare ti meter unna!

Jeg løfter rifla så sakte jeg kan. Idet jeg får støtte og gjør meg klar, møtes blikkene våre et brøkdels sekund.Så er hun borte.For en opplevelse. Å komme så nær et slikt dyr er noe jeg setter utrolig høyt. Ingen skudd, men denne smygjakten er allerede høyt oppe på listenover gode jaktminner.

Vi deler begge den samme begeistringen idet vi går tilbake mot bilen. Det har vært en minnesrik dag så langt, og det er fint å dele den med jegere som tenker likt – som ikke mener at alt handler om å trekke av, men om naturopplevelsen i seg selv. 

Vi fortsetter ferden, nå over en ny åsside, med hogstflater mellom yngre granbestand, perfekt hjorteterreng. Med kikkerten kan vi dekke store områder. Landskapet er utrolig vakkert. Vi ser noen dyr langt unna, men ingen i området vi kan jakte i nå.

Vi går ned igjen og kjører til kveldens siste post. Her skal vi sitte til mørket faller. Jeg sitter og ser utover jordet da guiden plutselig griper rifla og hvisker:

«Hjort.»Jeg snur meg, og nede i hjørnet av jordet kommer en svart skikkelse ut.Han går tvers over jordet mot oss.Et stort eiketre står i veien, så vi flytter oss raskt og stille for å få bedre sikt. Han stopper, bare femti meter unna.Han har beveget seg raskt og målrettet gjennom terrenget. Heldigvis har løvet allerede falt her, og jeg får en åpning imellom grenene på eika. Guiden hvisker «Hvis du kan må du ta skuddet.» Det kan jeg.

Hjorten hopper høyt, snur og løper i full fart utover jordet. Ved hundre meter begynner han å vakle. Han snur, tar den siste dansen, og blir liggende i kanten av jordet.

Hjorten er en liten sekstagger. Den kullsvarte pelsen får de hvite gevirene til å se ut som en krone. Et usedvanlig vakkert dyr. Med sin styrke, skarpe sanser og evne til å bevege seg lydløst i terrenget de foretrekker, er det virkelig uforglemmelig å få oppleve de slik. Jaktturen min har allerede overgått alle forventninger, men vi har én siste dag igjen.

På min siste kveld drar vi igjen til et jakttårn i kanten av de store, mørke skogene. Vi følger en torvbekk nedover lia mellom de høye, tette trærne. Lyden av vannet er det eneste som bryter stillheten.På vei til tårnet stopper vi med jevne mellomrom å kikrer etter dyr. Men så langt ingen bevegelser å se.

I utkanten av en enorm hogstflate står tårnet. Rundt ruver den tette, mørkegrønne granskogen, avbrutt av åpne myrområder gir gode muligheter for å oppdage hjort som kommer ut for å beite. Hunden ligger stille under tårnet, og før vi knapt har fått satt oss ser vi de første dyrene.

En kolle og en kalv krysser lysningen nedenfor og går inn i skogen på andre siden. På den andre siden ser vi ei til kolle som går dem i møte. Og ute på flaten beiter ei tredje, nesten helt skjult i det høye myrgresset.

En god start på kvelden. Nå gjelder det bare å vente på en sjanse.

Det tar ikke lang tid før en ung kolle kommer løpende ut på lysningen, tett fulgt av en ung spissbukk. Hun er i brunst, og han følger henne ivrig. Han gir henne knapt fred, og de stopper ikke lenge før de forsvinner ned i bunnen av jordet.

Vi sitter klare. Noen minutter senere kommer de ut igjen samme vei som de forsvant. «De vil følge samme rute opp igjen», hvisker guiden. «Når de kommer til punktet der oppe, skal jeg plystre og stoppe ham. Gjør deg klar. »Jeg følger hjorten i kikkerten mens han raskt følger etter kolla opp kanten av lysningen.

140 meter. Guiden plystrer. Hjorten stopper, løfter hodet og ser mot oss. Han er delvis skjult av det høye myrgresset, men jeg har mulighet for et skudd. Jeg puster rolig idet jeg kjenner det lette avtrekket. Kulen slår inn. Kolla løper inn i skogen og plystrer etter følgesvennen. Men han blir igjen.

Kvelden siger på, og etter hvert kan vi høre brølene fra flere sikahjorter i skogene rundt oss. Lydene er høye og nesten fløytende og plystrende – en helt særegen lyd. Det er en opplevelse i seg selv å få oppleve solnedgangen her, omgitt av sitkaskogens skygger og de plystrende brølene som høres ut fra skogene rundt oss.

Like før vi bestemmer oss for å avslutte dagen, kommer en stor hannrev ut på lysningen. Det er vanskelig å få en sjanse der han smyger seg gjennom det høye myrgresset – men til slutt gjør han en feil. Fire dager med smygjakt har endt med fire felte hjorter. Vi har sett mange flere, og jeg har hatt flere i kikkerten uten skuddsjanse. Å få felle fire av disse sky dyrene – og én åtte tagger – er helt utrolig.

En blanding av flaks, god planlegging, dyktig guiding fra en som kjenner både terrenget og dyrene, og mange år med riktig viltforvaltning har gjort dette mulig. Med hånden på hjertet kan jeg si at dette har vært et av de mest fantastiske jakteventyrene jeg har opplevd. Landskapet er noe av det vakreste jeg har sett, og det å smyge gjennom det bringer deg enda nærmere den storslåtte naturen og lar deg virkelig oppleve Wicklows ånd.

Sikahjorten – sky og unnvikende, skygger i skogen – har fått en legendarisk plass i min bok. Jeg forlater dette stedet med en dyp takknemlighet for opplevelsen. Det er et minne jeg vil bære med meg resten av livet. Jeg vet jeg kommer tilbake hit en dag.