TRADISJONEN MED ELGJAKT I SKANDINAVIA

Elgjaktens lange tradisjon og status i Norden har ført til at flere separate skandinaviske hunderaser har utviklet seg med spesialisering på de forskjellige jaktmetodene. Jakt med elghund, En unik kulturarv, med røtter langt tilbake i tid.

Det er funnet tegninger av en spisshund-lignende hund i berg malerier fra bronse alderen, og det har også blitt funnet levninger av en slik type hund som dateres tilbake til 5000-7000 år siden. Mange anerkjenner at dagens elghund deler likhetstrekk med hundene som nedstammer fra disse. Det er antatt at hundene tilbake i tid var mer allsidig, og også hadde roller som for eksempel vokter. Men, ettersom tiden gikk har hundene blitt mer spesialiserte i sine egenskaper som igjen har ført til forskjellige raser. Og i dag har jakt med elghunder har blitt en anerkjent tradisjon for mange.

skrevet av Härkila Influencer Stina Didriksen @skadi_outdoors fra Norge

FRA TIDLIGE JAKTHUNDER TIL SPESIALISERTE ELGHUNDRASER

Om vi går tilbake i tid, 200 år, så var det kun en hunderase som vanligvis ble brukt til jakt på storvilt. Denne ble kalt for «bjørne og elghund». De var ganske allsidige på denne tiden, og ikke helt spesialiserte i sine egenskaper slik som de er i dag, og temperament og utseende kunne variere mye mer. Siden da har rase-arbeid slik vi kjenner det utviklet seg, og med det de forskjellige elghundrasene med sine unike egenskaper både mentalt, jaktmessig og utseendemessig. Her følger en liten introduksjon til de forskjellige jakt-formene og noen av hunderasene.

ELGJAKT UTEN BÅND: SLIK JOBBER ELGHUNDENE I SKOGEN

En av de mest populære jaktformene er jakt med løshund. Hunden er koblet fri, og leter igjennom terrenget etter spor og vitring etter storvilt, la oss si elg. Hunden arbeider selvstendig, men tar fortsatt hensyn til hundefører. Dette betyr at hunden søker i en radius rundt hundefører, og så lenge hunden ikke finner spor, vil hundefører ha grunnføring i hvilken retning søket fortsetter. Hundefører beveger seg sakte, gjerne med jevnlige stopp, og lar hunden søke seg ferdig i terrenget før hen fortsetter fremover i ønsket retning. Tempoet er da ofte bestemt av hvor raskt hunden søker igjennom terrenget, og retningen av hundefører. Hunden søker I en bestemt avstand fra hundefører, for eksempel 400 meter, men det varierer ut ifra hunderase og hundens individuelle temperament samt terreng. Noen søker nærmere, noen lengere unna. Men, om hunden søker nærmere enn 300 meter kan det ha en liten ulempe ved at hundefører er lettere å oppdage for elgen ved funn, da elgen har utrolig skarp luktesans og hørsel. Noen søker så langt unna som 800 meter, som kan være en fordel i store terreng, og terreng med lett-fotet elg. I små terreng har kortere søk en fordel, så hunden ikke tar ut elg på nabo-terrenget for eksempel.

Når hunden finner spor eller får vitring, følger hunden opp til hen finner elg. Samtidig venter hundefører på at hunden skal finne og stille elgen i los. Hvis hunden er på veldig lang avstand og terrenget tilsvarer at det kan være lurt, kan hundefører velge å allerede nå nærme seg sakte, men ofte er det en liten ventepause til man kan bekreftet uttak, eller at det er stålos, før man nærmer seg. Hunden og elgen bestemmer nå hundeførers neste trekk.

Idag bruker de fleste hundeførere GPS sporing, slik at de har kontroll på hundens plassering I terrenget og avstand. Noen har også lyd-funksjon hvor hundefører også kan få en indikasjon på om hunden bjeffer. Noen hunder varsler uttak med noen bjeff, før de er stille til elgen står. Det er målet med jakten; hunden stiller elgen. Når hunden har funnet elgen vil den prøve å stille den, og vil jobbe rundt elgen og gjerne i front, mens hen bjeffer. Om elgen tar ut, følger hunden stille på, helt til elgen stopper eller distansen fra fører blir for stor, eller i enkelte tilfeller kan det skje at hunden «mister» elgen. En god hund vil ha god påhengelighet, og jobbe hardere for å henge på og følge sporet, men fysiske hindringer kan gjøre at elgen forsvinner fra hunden. For eksempel snø eller ulendt terreng. Hunden vil da følge sporet, og forhåpentligvis finne elgen igjen. Hunden skal være stille når elgen er i bevegelse. Det er først når elgen stopper at hunden starter å bjeffe, eller lose som det kalles. Om hunden klarer å stille elgen i los, vil hundefører ofte la losen feste seg før hen stiller innpå. Gjerne en time, men noen ganger mindre eller mer ut ifra forholdene. Så begynner arbeidet med å stille innpå losen. Hundefører vil ta hensyn til vindretning og terreng når hen velger hvordan stille innpå losen. Om hundefører er langt unna, hender det av og til at en av de jegerne som sitter på post får beskjed om å stille innpå losen. Den som stiller innpå beveger seg sakte, med hensyn til vindretning og terreng, men også så stille som mulig. Det å gå fremover kun når hunden bjeffer er viktig. Det er også en av poengene ved å la losen feste seg; man vet at elgen har roet seg ned, den har også blitt vant til lyden av bjeffene og det hjelper jegeren å komme innpå uoppdaget. Det å høre en los ljome igjennom skogen er en helt magisk lyd, og det å stille innpå en los er noe av det mest spennende en kan gjøre innenfor jaktverdenen, i alle fall hvis du spør en ihugga løshundjeger!

ELGJAKT MED BÅND: EN ANNEN TILNÆRMING

Den andre jaktformen er jakt med band-hund. Da jobber hunden i band. Man skulle tro at jakt med hund skulle være ganske likt, men disse to jaktformene er ganske forskjellige! Hundefører bestemmer terreng og startpunkt, enten på ferske spor som allerede er lokalisert eller eventuelt områder der man vet elgen bruker å trekke. Eller så starter man med vinden i ens favør og lar hunden lete igjennom terrenget til den finner elglukt. Den sporer stille, og når den har funnet spor eller vitring jobber den selvstendig og hundefører følger på, stille. Her må hundefører være eksepsjonelt var på lyd. Man kan ikke skjule seg bak en los! Ei heller vite hvor langt unna elgen er, eller hvor i terrenget, før man så og si ser den. Det er viktig å bruke stille klær og utstyr, og noen jegere tar til og med gamle ullsokker eller annet utpå skoene for å dempe lyden. Enkelte tar skoene helt av før de stiller innpå siste biten. Når man er på skyte avstand til elgen, vil hunden ofte stirre i retning mot der elgen er, og vente på at jegeren gjør siste biten og får felt elgen. 

STILLE UTSTYR OG KAMUFLASJE I SKANDINAVISK ELGJAKT

Elgen er både intelligent og har flere skarpe sanser, så her gjelder det å være både stille og gjennomtenkt i sine valg. Ikke bare med å gå stille og rolig, men alle uvanlige lyder som skiller seg ut fra det man finner i naturen, som for eksempel lyd fra klær og utstyr, vil gjøre de nervøse. Derfor er klesstoffer som er stille foretrukket. I gamle dager var det ull, lær, ull-blandinger som ble brukt. I dag har vi flere valg. Elgen har ikke særlig godt syn, men de ser silhuetter som skiller seg ut fra omgivelsene. Derfor er det meste av klærne som er målrettet elgjakt laget med kamuflasjemønster som bryter opp og får jegeren til å gå mer i ett med omgivelsene i naturen. Og siden elgjakt, det meste av tiden, i alle fall i Skandinavia, er en jaktlags aktivitet, er sikkerhet også viktig. Elgen kan ikke se farger slik vi gjør, for eksempel så er orange og rød toner likt som grønntoner for de, dermed er dette en perfekt farge å legge til for sikkerhets aspekter. Man er synlig i terrenget for hverandre, men usynlig for elgen. 

NORSK ELGHUND GRÅ

En hund av medium størrelse, rundt 52cm høy for hannhund og 49cm for tisper. Det er kompakt bygd med rektangulær kropsform. En kort og sterk rygg, grå pels med lysere underpels og mørkere overpels, med en mørk maske dekker sute og ansikt. Ørene er rette og spisse, plassert på toppen av hodet. Det er avlet spesialiserte linjer spesifikt for løshundjakt og bandhundjakt, men noen fungerer også som kombihund.

NORSK ELGHUND SORT

Dette er den minste av elghundrasene, med 49cm mankehøyde for hannhunder og 46 for tisper. Begge pelslag er sorte, den har spisse, oppstående ører og krøllet hale. Den er smalere i kroppsformen enn gråhunden, og selv om de høydemessig ikke er så stor forskjell, vil dette få de til å fremstå noe mindre. Sorthunden er en spesialist på bandhund-jakt, og har utviklet et veldig kontaktsøkende og mykt gemytt fra å jobbe så tett med hundefører. De fleste er stille og bjeffer lite, siden dette er en egenskap som er viktig på jakt her. Men enkelte individer har lært seg å skille jakt og fritid på dette punktet. De er utrolig gode sporhunder, og er veldig spornøye. 

SVENSK HVIT ELGHUND

Dette er den nyeste av de skandinaviske rasene. Helt hvit, men også med spisse, rette ører og oppkrøllet hale. Den er litt større enn Gråhunden, med sine maks 56cm for hannhunder og 53 for tisper. Denne er brukt mest i band, men noen også på løshundjakt. Det er dessverre ganske få individer av rasen, og det er vanskelig å utføre avlsarbeid med separate band og løshundlinjer. Linjene er derfor ofte blandet. Som løshund arbeider de ganske tett med fører, og har god kontakt, og de følger sjeldent veldig langt etter elg som tar ut. Dette er gode egenskaper når man jakter i små terreng, eller med andre aspekter som gjør at mer kontakt med fører er viktig. Som bandhund er de gode, og med litt størrelse på kan de jobbe selv med en god del snø på bakken.

JÄMTHUND 

Dette er den største av disse rasene, med sine maks 61 cm for hannhund og 56 for tisper. Spisse, oppsilte ører, krøllet hale, lys underpels og mørkere overpels som varierer fra lys grå til mørk grå. Den store størrelsen gjør de ideell for løshundjakt. De jobber ofte i en større distanse fra hundefører enn de andre rasene, og følger gjerne elgen lengre. Dette er et pluss når man jakter i store terreng, eller terreng der elgen ofte står spredt eller er lett til beins.

Fun Fact; frem til 1940-tallet var Jämthunden og Gråhunden ansett av mange som samme rase, men med to forskjellige typer; den lille og den store. Det var rundt nå at målrettet avlsarbeid for å utvikle to forskjellige raser startet. I 1946 ble Jämthunden ansett som en egen rase. 

Selv om det er distinkte forskjeller som skiller de, så har de fortsatt en del til felles. Tykk, dobbel pels som gjør at de kan arbeide i alt fra regn, snø og kalde temperaturer. Oppstående, spisse ører med fenomenal hørsel, og den lett krøllete halen som bæres over ryggen beskytter mot skade fra terrenget når de søker igjennom. En smart design for en hardfør hund! Når man ser på de forfra, kan man se at pelsen rundt nakken former seg som en krage rundt ansiktet, og dette er sakt å hjelpe på å fange vitring. De har en utpekt luktesans.

På en typisk dag for en elghund, så arbeider de i flere timer, både mentalt og fysisk. I elgjaktssesongen blir det flere dager i strekk. Men riktig opptrening i forkant, kan enkelte individer jobbe ukevis i strekk, med enkelte hvile dager innimellom. De elsker å jakte, og de fleste raseindivider har sterkt medfødt jaktinnstinkt. De fleste oppdrettere er nøye med å kun selge valper til aktive jegere, og det er til det sjeldnere at individer av disse rasene er funnet i noe annet enn et jegerhjem.